Skumforurensning?!
Mesteparten av skummet brytes ikke ned i det naturlige miljøet, noe som resulterer i ekstrem forurensning. Samtidig blir avhending av skumskrap et stadig viktigere tema for både produsenter og konverterere av skum. Skum er iboende et volumetrisk, men lett materiale, så hvilke metoder finnes det for å avhende skumskrap? Hvordan løser man forurensningen fra originalen?
Hvor kommer skrapskum fra?
Fra den dagen den aller første skumblokken ble laget og omgjort til kuttede deler, har spørsmålet om hva man skal gjøre med det gjenværende skrapet blitt
vært på tankene til eksperter og fagfolk i skumindustrien.
Skrapskum – eller skumavfall – er et naturlig biprodukt av skumproduksjonsprosessen. Produksjonseffektivitet dikterer at skumkonvertereren har som mål å produsere så mange komponenter som mulig fra en blokk med råmateriale, og dermed minimere mengden skrapskum. Likevel produserer nesten hver eneste skumblokk som konverteres minst en liten mengde skrapmateriale.
Fleksibelt skum ble opprinnelig utviklet under andre verdenskrig for bruk som flybelegg. Produksjonen var imidlertid liten, og det var ikke før på 1950-tallet at kjemiske giganter som DuPont, BASF og Dow Chemicals begynte å utvikle toluendiisocyanat og polyuretanpolyoler, som var nødvendige for å produsere kommersielle mengder av polyuretanskum og melaminskum.
I løpet av de siste 60 årene er det anslått at dette nå utgjør millioner av tonn med fleksibelt skumskrap. Men hvor har det blitt av skummet? Kanskje enda mer tankevekkende er det at det samme spørsmålet kan stilles til polyetylen, melaminskum og andre lukkede cellematerialer, hvis produksjon også fører til tonnevis av svinn og skrap hvert år.
Metoder for å kvitte seg med skumskrap
Alternativene for avhending av skumskrap er helt avhengige av tettheten og kvaliteten på materialet som produseres. Altfor ofte antas brenning av skumskrap å være standardmetoden for å bli kvitt avfall.
Fleksibelt skum kan brennes ganske lett, men denne prosessen genererer giftige gasser som er farlige for både individene som er involvert i prosessen og miljøet som helhet. Disse bekymringene har ført til at skumprodusenter og -konverterere har søkt etter nye måter å håndtere det store volumet av skrapskum som produseres hvert år.
Kan skumskrap resirkuleres?
Å finne en ny metode er mye bedre, og passer inn i dagens ambisjoner om å resirkulere alt skrapmaterialet vårt; men til dags dato er den eneste volumetriske bruken av skrapskum rekonstituert skum, også kjent som chipfoam.
Dette er i bunn og grunn prosessen med å granulere skum til små biter på noen få millimeter i størrelse, binde dem sammen igjen til en stor blokkform, som deretter komprimeres til forskjellige tettheter. Bruksområder for chipfoam inkluderer emballasje, gulvmatter, lydabsorberende paneler, men hovedbruken er som teppeunderlag.
Produsenter av teppeunderlag er derfor drevet av behovet for at deres respektive fabrikker skal skaffe så mye skrapskum som mulig. Gjennom årene har disse fabrikkene etablert effektive metoder for å samle inn skrapmaterialer fra skumkonverterere over hele verden og sende det tilbake til sine underlagsfabrikker. Dette reduserer dramatisk mengden skrap som må kastes via andre metoder.
Skrapskum sendes fortsatt til søppelfylling
Selv om produksjonsprosessen for chipfoam bruker en stor mengde skrapskum, krever den vanligvis «jomfruelig» materiale. Dette betyr at hvis skummet har blitt laminert til stoff eller teip, blir det vanligvis ubrukelig som teppeunderlag.
De samme problemene gjelder for lukkede cellepolyetylenskum. Igjen samles skrapskum inn fra konverteringsanlegg og tas tilbake til et produksjonsanlegg hvor det granuleres. Dette brukes deretter til å produsere varer som gulvmatter og lekeplassmatter. Skrappolyetylenskum som har blitt utsatt for ytterligere konverteringsprosesser kan imidlertid ikke bearbeides på nytt og må også kastes med alternative metoder.
Så, hva skjer med alt skumskrapet som ikke kan resirkuleres? I tillegg må man vurdere polyuretanstøv, blokkskall og andre biprodukter fra konverteringsprosessen. Vi vet at det er farlig å brenne det, så i realiteten er deponi fortsatt det eneste gjenværende alternativet.
To arter av den ecuadorianske soppen Pestalotiopsis er i stand til å biologisk nedbryte polyuretan under aerobe og anaerobe forhold, slik som de som finnes på bunnen av søppelfyllinger. Denne prosessen tar imidlertid hundrevis av år, og studier har så langt ikke bestemt hvordan man kan fremskynde nedbrytningsmetodene.
Hva blir det neste for bransjen?
Tiden det tar for skrapskum å brytes ned skaper en enorm utfordring for skumindustrien og også for de forbrukerne som bryr seg om miljøet sitt. Vi ser og møter skum hver dag, og vår avhengighet av dette svært allsidige materialet gjør det usannsynlig at produksjonshastighetene vil avta med det første.
